Christel Alsos slipper albumet «A Place To Be» fredag 12. februar, og fra fredag 19. februar har hun mange plasser å være, med vinterturné som dekker nesten hele Norge.
Hva er det som gjør at man føler tilhørighet? Til et sted?
Til en person?
Hvordan vet man at man er der man skal være?
Og når det føles som om man er på rett plass, hvordan lære seg å stole på at ikke følelsen skal forsvinne? Slik den har gjort før.
På sitt syvende album «A Place To Be», utforsker Christel Alsos behovet alle har for å finne sin egen plass i verden.
Det gjenspeiler hvor hun selv er i livet.
På papiret er det ganske perfekt, med en jobb, et hjem, en familie og en kjæreste hun elsker.
Det er her hun vil være, så hvorfor kjenner hun allikevel på en usikkerhet?
Hvorfor stiller hun spørsmål ved hva hun føler og tror?
Hun har sine grunner.
«Jeg vokste opp med skilte foreldre, og flyttet til Oslo allerede som 19-åring.
Der ble det litt vel mange skjeve bordben, både i direkte og overført betydning, med 10 år i kollektiv og noen samlivsbrudd.
Ingenting har falt på plass av seg selv i livet mitt, og selv om det har gitt et sunt perspektiv så har jeg også fått en irrasjonell frykt for at det som er godt skal forsvinne.
Jeg tør ikke helt tro at det som føles bra skal gå bra.
Men det er ikke synd på meg. Jeg er ikke et stakkarslig og passivt offer i mitt eget liv.
Jeg forsøker å ta ansvar for meg selv, tilgi meg selv for feilene jeg har gjort når jeg ikke visste bedre.
Låtene reflekterer et virrvarr av følelser, sårbarhet og håp, og jeg bruker dem nok til å få en slags oversikt over hvor jeg har vært, er og er på vei i mitt eget følelsesliv.
Og jeg prøver å tørre å stole på, og stå i, egne valg. Rett og slett være modig nok til å forbedre meg.»
Og på «A Place To Be» er sjelegranskende åpenhet og mot nok til å forbedre fler enn seg selv, for musikken Christel Alsos skaper når hun tør gå inn i de såreste og vanskeligste følelsene er en veiviser for fler.
Musikk som kan følge deg på veien til der du hører hjemme. Der du kan og skal være.
Christel om låtene på «A Place To Be»
Keep Believing
En bønn om å bli tatt med til et sted, en trygg grunn hvor man er i stand til å ha troen på hverandre og kjærligheten til hverandre, selv om man ikke alltid føler seg elskverdig.
Det er umulig å være den beste utgaven av seg selv til en hver tid, og den som må tåle mest, er også den du elsker mest og egentlig vil skåne.
The Dreams I Dream
Denne låta er til alle de som er alene, men som ikke tør å slippe noen inn.
Som beskytter seg selv ved å tenke at det finnes noe bedre, noe enda mer optimalt.
Og at du skal bli bedre, en enda bedre person, som noen en dag skal elske. Istedet for å la noen elske deg i dag.
The Losing Kind
Hvis du har valget mellom å miste deg selv eller miste kjærligheten, er svaret så alt for ofte det første.
Jeg har i tidligere forhold tøyd min egen strikk alt for langt, uten å skjønne at jeg var utslitt.
Just Kids
Dette er en sang jeg har prøvd å skrive i mange år.
Den skulle egentlig med på forrige album, men jeg fikk den aldri til å bli helt som jeg ville.
Etter en ny runde med finpuss og undring, landet den endelig i denne versjonen, som betyr mye for meg personlig.
Den handler om å se tilbake på hendelser tidlig i livet, hvor man i ettertid så ofte ser på dem med dette voksne blikket hvor man skulle ønske ting hadde blitt gjort annerledes.
Men som barn har man ikke redskapene til å agere på samme måte, man forstår ikke at man selv kan endre situasjonen. Men så er man bare for liten.
Denne låta handler om å gi slipp på all skyld man måtte føle for ting som ikke ble slik de burde.
That Lonely Feeling
En ensomhetsåre gjennom kroppen, den harde sannheten man må stå i om at man, når det kommer til stykket, bare har seg selv i dette livet.
Det var en ganske stor aha-opplevelse for meg at dette eksisterer i meg, uavhengig om jeg er alene eller ikke.
Noe som også forklarer den enorme tilknytningstrangen vi har, og hvor hjelpeløse vi blir hvis vi mangler denne evnen.
From Me To Her
En slags «Part II» av «Just Kids», men fra et mer ungt/voksent perspektiv, hvor jeg ser tilbake på den mye mer naive og godtroende versjonen av meg selv.
Det brutale med å bli eldre er jo nettopp risikoen for å miste troen på ting. På en god verden, på snille folk, på at folk vil ditt beste.
Og i dette; burde jeg ta andre valg nå, bo et annet sted, kjøpe et større hus? Hvem vet!
Can I Keep You For A While
De sterkeste følelsene medbringer også størst rikiso, og de er det lettest å flykte fra.
Hva trenger du for å bli, for å ta sjansen? Can I Keep you for a while handler om å ta sjansen. Om å beholde hverandre en liten stund.
Best of You
Et forsøk på å finne oppskriften på hvordan man får det til. Får det til å vare.
Hvis jeg bruker det beste i deg til å bringe ut det beste i meg, ender alt godt?
A Place To Be
Jeg vet ikke om jeg hører til her, men gi meg i hvert fall et sted å være.
Christel Alsos har bergtatt publikum, både i og utenfor Norge, med sin særegne stemme og musikk siden debutsingelen «Come On» i 2006. Fauskeværingen har til nå gitt ut syv studioalbum, Closing The Distance (2007), Tomorrow Is (2010), Presence (2013), I den kalde vinter (2013), At That Time of The Night (2016), Sound At The End Of A Song (2018) og nå A Place To Be (2021), hvorav flere er sertifisert gull og platina. I 2020 ga hun ut første halvdel av live-albumet I den kalde vinter, innspilt under en julekonsert i Oslo Konserthus i 2019. Andre halvdel kommer julen 2021. Alsos har hittil blitt nominert til fire Spellemannpriser, blant annet i kategorien for nykommer og kvinnelig artist. I 2018 deltok hun i TV-suksessen Hver Gang Vi Møtes, og igjen i jubileumsversjonen som ble sendt høsten 2020, noe som ga et stort publikum innblikk i låtskriveren og personen bak den vakre stemmen. Christel Alsos turnérer jevnlig for utsolgte hus, hvor målet alltid er å gi publikum en unikt nær og sterk opplevelse.